Til første og andre ledd
Kravet om talekommunikasjon innebærer at dykkeleder og dykker skal kunne snakke sammen, hele tiden når dykkeren er under vann. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det også legges opp til talekommunikasjon mellom flere enn dykker og dykkerleder. Ved kommunikasjon mellom flere parter skal det benyttes kommunikasjonsprosedyrer og språk som forhindrer misforståelser. Kravet medfører at håndsignaler eller linesignaler ikke er tilstrekkelig.
Det skal i alle dykkeoperasjoner brukes kablet kommunikasjonsutstyr, jf. § 26-39. Stabiliteten i trådløs kommunikasjon påvirkes av flere fysiske faktorer, som topografiske forhold, temperatursjikt, saltinnhold, avstand til overflaten/med-dykker m.m., se kommentaren til § 26-39. Trådløs kommunikasjon vurderes derfor som et sårbart sikkerhetstiltak.
Bruk av trådløs kommunikasjon vil også kunne føre til at dykkerteamet blir vant til dårlig samtalekvalitet og instabilitet i talekommunikasjonen. Ved gjennomgang av tidligere ulykker har det vist seg at en slik aksept, utviklet over tid, har medført at det ikke blir reagert fra overflaten i tide når dykkeren er i nød, og dykkeren får derfor ikke formidlet at han er i nød via det trådløse kommunikasjonssystemet.
Trådløs og visuell kommunikasjon vil kunne fungere dersom dykkerne er nær hverandre, men det er en risiko for at dykkerne kommer bort fra hverandre. Ved pardykking vil i mange tilfeller begge være utsatt for de samme farene, for eksempel strømmende vann, fare for fallende gjenstander osv.
For redningsdykking der det i § 26-27 er åpnet opp for redusert bemanning, og der dykker og beredskapsdykker er i vann samtidig, må det være talekommunikasjon mellom dykkerne og lineholdere.
Bruk av livline er påbudt. Hensikten med å kreve line er at bruk av line mellom dykker og lineholder på overflaten utgjør en svært viktig sikkerhetsfaktor dersom en ulykke skulle oppstå. Uten livline til lineholder på overflaten kan dykkeren ikke hales opp øyeblikkelig. Dette gir en betydelig reduksjon i dykkerens mulighet til å overleve tap av pustegass eller andre kritiske nødsituasjoner.
Bestemmelsen skal forstås slik at det er krav om èn livline pr. dykker i vannet.*
Linesignaler må avtales, noe som innebærer at det ikke er tilstrekkelig med line til bøye. Det følger av § 26-32 at det på forhånd skal være avtalt hvilke linesignaler som skal brukes. Dette gjelder også ved «bruk av helikopter med to redningsdykkere», jf. § 26-32 andre ledd.
Ved bruk av trådløs kommunikasjon og utelatelse av livline til overflaten, vil i mange sammenhenger dykkeleders rolle være mindre tydelig enn dykking med kablet kommunikasjon.
Manglende bruk av livline, bruk av trådløs kommunikasjon, samt selvforsynt dykkerutstyr (se § 26-6), gir økt risiko for at dykkeren kan oppleve tap av tilførsel av pustegass. Tap av pustegass under dykking med påfølgende tap av bevissthet er en livstruende situasjon, da tiden mellom bevissthetstap og død ikke trenger å være mer enn 2,5 minutter.
Mange av de praktiske utfordringene ved bruk av livline er faktorer som avhenger av dykkerens kompetansenivå og ferdigheter, eksempelvis gjelder dette håndtering av en kommunikasjonskabel. Bruk av kommunikasjonskabel er noe det bl.a. gis opplæring i bruk av på arbeidsdykkerskolene.
Dersom bruk av line vurderes til å redusere sikkerheten må arbeidsgiver vurdere om arbeidet slik den er planlagt i det hele tatt lar seg gjennomføre ved bruk av dykkere.
* I ny § 26-27 fjerde ledd som trer i kraft 01.01.2020, heter det at «ved flere dykkere i vannet skal antallet lineholdere økes tilsvarende».