Revisjonsprosess
Som utgangspunkt setter vi pris på at Arbeidstilsynet forsøker å oppdatere sertifiseringsordningen i tråd med teknologisk utvikling og gjennomfører åpne høringsprosesser der alle parter har muligheter til å komme med innspill. Vi mener også at sertifiseringsordningen har vært, og er grunnleggende viktig for sikkerheten på norske arbeidsplasser. Både arbeidstaker, arbeidsgiver og myndighet har nytte av ordningen og må i fellesskap utvikle og forbedre denne. De fleste aktørene i ordningen vil likevel måtte erkjenne at ordningen over tid har fått noen klare kvalitetsutfordringer og har nå betydelig forbedringspotensialet. Selv om dette er en høring omkring en konkret problemstilling i forhold til fjernundervisning i modul 2, vil vi likevel måtte påpeke noen overordnede problemstillinger i samspill med dette. Vi har helt siden man startet å revidere opplæringsplanen av modul 4.2 truck, i 2019, påpekt at vi mener rekkefølge og prosessmetoden for dette arbeidet er grunnleggende feil. Utfordringene i ordningen løses ikke ved å revidere fragment i opplæringsplanene. Det er en rekke aktører som nå benytter betydelige ressurser i prosessen med en fragmentert høring, som hverken vil gi materiell verdi i form av større forutsigbarhet for arbeidsgiver eller bedre sikkerhet for arbeidstaker. Vi er forundret over at Arbeidstilsynet fortsetter med lappetepperevisjon, der de fleste aktører, innbefattet partene i Samarbeidsrådet, har erkjent at man har behov for helhetlige prosesser som også omfatter grunnleggende rammer. Dagens ordning har uklare målsetninger, uklar dokumentstatus, feil og uklare formuleringer, manglende definisjoner, uhensiktsmessige klasseinndelinger, manglende kvalitetssikring for prøving av kompetansemål for både teori og praksis, mm.
De endringene som nå foreslås vil ytterligere svekke forutsigbarheten i kompetansekvalitet.
Høringen forutsetter å omfatte alle modul-2 planene, men flere av disse dokumentene er likevel ikke med i høringsunderlaget.
Forutsetninger
I dagens, og i fremtidens teknologiske hverdag vil det utvilsomt være en rekke nye hjelpemiddel og metoder som vil kunne bidra på veien til gode læringsmål. I dette perspektivet er det likevel grunnleggende viktig at sikkerhetsopplæring iht. FUA §10, ikke først og fremst er en ferdighetsopplæring, men en opplæring for å etablere gode holdninger og refleksjon til egen og andres sikkerhet. En opplæring som gjør at kandidaten kan håndtere arbeidsutstyret på en trygg og sikker måte for seg selv og sine omgivelser.
Nye typer digitale læringsmetoder og ulike former for fjernundervisning, er utvilsomt kommet for å bli, og kan tilføre læringsløpet flere metodevalg og mer variasjonen i tilpasning mot den enkelte elev. Et åpnere metodevalg stiller imidlertid langt større krav til verifisering av sluttkompetanse. Vi opplever også at fjernundervisning i form av videomøte er krevende i forhold til å utfordre elevens holdninger og skape gode refleksjonsdiskusjoner i gruppe.
I tidligere prosess, i forbindelse med å åpne for e-læring i modul 1, ble det fra bransjen foreslått å overføre en dedikert refleksjonsdel for modul 1, til modul 2, uten at dette ble lyttet til. Når man nå forslår å åpne for å gjennomføre hele modul 2 (bortsett fra 2.3) som fjernundervisning i form av videomøte, vil det ytterligere svekke muligheten for grupperefleksjon.
Hvorfor er det avgjørende viktig med en helhetlig gjennomgang og revisjon?
Utfordringene i dagens ordning er sammensatt og kan på ingen måte løses bare ved å revidere opplæringsplanene. Det er noen overordnede problemstillinger som må løses.
- En rekke mangler, feil i formuleringer, uklarheter og dissenser i styrende dokumenter, skaper usikkerhet som fører til ulik praktisering hos opplæringsvirksomhetene og i neste ledd, svært varierende krav til etterlevelse fra sertifiseringsorganene.
- Sertifiseringsorganenes mandat for kontroll av etterlevelse og påfølgende sanksjonsmuligheter er uklare. En suspendert virksomhet kan få ny sertifisering hos et nytt sertifiseringsorgan omgående.
- Dokumentene som ligger til grunn for ordningen har usikker status/disens. I prinsippet er disse å anse som normativt veiledende. Arbeidstilsynet har ikke oppnådd full aksept for disse hos SGS, som igjen representerer partene som fører tilsyn i ordningen.
La oss illustrere ett enkelt eksempel på dette forholdet:
For løfte og stablevogn for gods, truck, finnes det i dag maskiner/typer der det er uklart hvordan klasseinndelingen T1-T5 benyttes, grunnet mangelfulle definisjoner.
Utover å vise disse i moduloversikten er disse klassene overhode ikke nevnt i opplæringsplanene hverken for modul 2.2, 3.2 eller 4.2. I samtlige av disse planene står det følgende: <Bestått praktisk prøve, vil være grunnlag for utstedelse av kompetansebevis for fører av truck> uten å beskrive om noen av disse klassene er overdekkende, eller hvordan timetall skal vurderes mellom klasene. Derimot for T6, T7 og T8 er klasser beskrevet med eksakt krav som nå er foreslått fjernet.
En kort spørring hos et knippe aktører, sertifisert hos ulike sertifiseringsorgan, viser at det hersker svært ulik holdning til hvordan samspillet mellom klassene T1-T5, ivaretas i forhold til timekrav i opplæringsplan. Dette får følgende konsekvenser i markedet.
Det gis automatisk klasser som oppfattes som overdekkende av `høyere` klasser, etter ulike modeller (på samme måte som G8 gis ved G1, og G4 gis ved G2 og G3) uten at dette er beskrevet i planene. Dette gjelder både T1, T2, T3 og T4.
- Det gis klasser basert på bare oppkjøring dersom man har gjennomført praksisopplæring på klasser som vurderes som `høyere`
- Det gis praksisopplæring på flere/ alle klassene felles i timetall 20/14 timer praktisk opplæring
- Det gis full praktisk opplæring 20/14 inkl. praktisk prøve for hver klasse.
Dette er et enkelt eksempel som betyr at både opplæringsaktører og sertifiseringsorgan oppfatter, og praktisere kravene svært ulikt. Dette er for det første svært uheldig ut fra et konkurransemessig hensyn, der de grundigste aktørene blir tapere mot det mest lettvinte. Men langt mer alvorlig, skaper dette en uforutsigbar sluttkompetanse og usikkerhet i arbeidsgivers ansvarsforhold. Dette strider mot ordningens grunnleggende målsetning.
I ytterste konsekvens kan man stille spørsmål ved den juridiske hjemmelen for å benytte begrepet <sertifisering> i en ordning med så store ulikheter i etterlevelse, uklarheter og mangler i sertifiseringsunderlag.
Hva kan gjøres for løse noen av disse utfordringene?
Dersom man skal åpne opp for at hele modul 2 kan erstattes med fjernundervisning er det nødvendig å styrke andre deler av opplæringsløpet, for å oppnå akseptabel forutsigbarhet i sluttkompetanse:
- Overføre og styrke modul 3, slik at denne inneholder både grunnleggende praktisk innføring, holdning/refleksjonsdel og gjennomføring av teoretisk prøve for modul 1 og 2. Vårt inntrykk er dessverre at etterlevelse av modul 3, allerede er under sterkt press og bør settes fokus på.
- Med åpnere metodevalg er det helt naturlig å sette søkelys på kvalitetssikring av kompetansemål, eksempel gjennom uavhengigheten sluttprøving, slik dette er beskrevet i PETIL`s opplæringsplaner fra 2022.
- Nedsette arbeidsgruppe med relevante fagpersoner som kan bidra til å kvalitetssikre formuleringer, samspill og konsekvenser.
Overordnet:
- Avklare sertifiseringsorganenes mandat og opprette rutiner for å oppnå forutsigbar oppfølging/etterlevelse av ordningens målsetning og styrende dokumenter.
- Avklare styrende dokumenters status. Disse må utvikles i samspill mellom bransjeaktørene dersom disse skal oppnå akseptabel kvalitet, felles aksept, implementering og etterlevelse.
- Etablere fag/revisjonsgrupper sammensatt av personer med både faglig og pedagogisk bakgrunn for å videreutvikle ordningen med fokus på sluttkompetanse.
- Målsetning,
- Definisjoner og klasseinndeling
- Kompetansemål
- Metode
- Sluttprøving
- Sette de fragmenterte revisjonsprosessen på pause og forleng unntakene under korona som en midlertidig løsning.
Dersom Arbeidstilsynet gjennomfører en fragmentert lapping på de gamle opplæringsplanene nå, vil det bli svært vanskelig å få i gang en helhetlig prosess i forlengelsen av dette.
Arbeidstilsynet har etablert ordningen forankret i forskrift. Arbeidstilsynet har videre delegert ansvar for å følge opp ordningens målsetning til sertifiseringsorgan. Alle parter har ansvar for å bidra til godt samspill i ordningen, men når etterlevelse viser seg å ikke foregår enhetlig, har Arbeidstilsynet et overordnet ansvar for at sertifiseringsorganenes mandat er tilstrekkelig tydelig og ordningens forutsigbarhet opprettholdes.