Stråling

Ulike typer stråling

Alle typer stråling kan være helseskadelig. Vi skiller mellom ioniserende og ikke-ioniserende stråling fordi de to typene virker forskjellig på det som blir bestrålt. Ioniserende stråling er farligere enn ikke-ioniserende stråling.

Ikke-ioniserende stråling har ikke høy nok energi på strålingen til å ionisere atomene i et materiale, derav navnet. Ikke-ioniserende stråling deles i to hovedområder, optisk stråling og elektromagnetiske felt.

Optisk stråling dekker infrarød stråling, synlig lys og ultrafiolett stråling (UV) som er i grenseområdet til den ioniserende delen av det elektromagnetiske spekteret. Det vi omtaler som elektromagnetiske felt er fra statiske felt, opp til radiofrekvente felt eller også populært kalt radiobølger.

Det elektromagnetiske spekteret viser frekvensområdene for ikke-ioniserende og ioniserende stråling.

Ioniserende stråling

Ioniserende stråling har høye frekvenser, høy energi, og kan bryte kjemiske bindinger direkte i det bestrålte materialet. Ioniserende stråling er stråling fra radioaktive kilder som omfatter alfa-, beta- og gamma-stråling, nøytronstråling eller røntgenstråling.

Ioniserende stråling brukes for eksempel innen konvensjonell røntgen, mammografi og CT for å fremstille bilder og stille diagnoser. Denne strålingen har høy nok energi til å forårsake både akutte stråleskader og senskader, som kreft.

Radongass er et eksempel på ioniserende stråling fra en naturlig radioaktiv kilde som mennesker kan bli utsatt for.

Ioniserende stråling kan forekomme i

• helse- og tannhelsetjenesten
• forskning og undervisning (som universiteter og høgskoler)
• kreftbehandling

Arbeidsgivers ansvar

Arbeidsgiver skal sikre at all eksponering for ioniserende stråling holdes så lav som mulig og for at

• ingen utfører arbeid hvor stråledosen kan overstige 20 mSv pr. år. Ved bestråling av enkeltorganer gjelder egne dosegrenser.
• alle som skal arbeide der stråledosen kan overstige 6 mSv i året eller en ekvivalent dose på mer enn 3/10 av dosegrensene, først gjennomgår helseundersøkelse
• disse arbeidstakerne bærer persondosimeter eller på annen måte har kontinuerlig kontroll på eksponeringen
• alle som arbeider med cytostatika og ioniserende stråling samtidig, er kjent med arbeidsinstruks
• gravide arbeidstakere overføres til arbeid uten eksponering for ioniserende stråling 

Ikke-ioniserende stråling

Ikke-ioniserende stråling deles inn i elektromagnetiske felt og optisk stråling.

Ikke-ioniserende stråling har ikke nok energi til å bryte kjemiske bindinger når det treffer biologisk materiale, slik som kroppen. Likevel kan den gi termisk oppvarming av vev, enten lokalt eller i hele kroppen. Slik oppvarming gir ikke varige skader så lenge strålingen ligger innenfor de grenseverdiene som er tillatt for elektromagnetiske felt.

Ved felt som er sterke nok til å gi brannskader, må dere beskytte utsatte områder, ikke minst øynene. 

Ikke-ioniserende stråling omfatter frekvensområdet for UV-lys (ultrafiolett lys), synlig lys, IR-lys (infrarødt lys), laser, lydbølger (akustisk), mikrobølger og radiobølger samt elektromagnetiske felt (se illustrasjonen).

Denne typen stråling brukes blant annet innenfor MR (magnetisk resonans) og ultralyd for å framstille bilder for diagnostikk. Innenfor radiologi er stråledosene generelt lave, og risikoen for stråleskader er derfor liten.

Elektromagnetiske felt (EMF)

I arbeidsmiljøforskriftene er elektromagnetisk felt definert som et statisk elektrisk, statisk magnetisk og tidsvarierende elektrisk, magnetisk og elektromagnetisk felt med frekvenser opp til 300 GHz. Vi kan dele inn elektromagnetiske felt i lavfrekvente (ca. 0 HZ til 300 Hz) og høyfrekvente (10 MHz til 300 GHz) felt, se figur 1. Mellom lavfrekvente og høyfrekvente felt er det intermediære frekvenser (300 Hz til 10 MHz).

Optisk stråling

Optisk stråling er synlig lys, infrarød stråling og ultrafiolett (UV) stråling. Det finnes både naturlige og kunstige kilder til optisk stråling. Den viktigste naturlige kilden er sola. Blant kunstige kilder finner vi laser, lysdioder (LED), lysrør, glødelamper, infrarøde kilder i badstuer og varmelamper, blitzlamper med forskjellig styrke (intenst pulset lys, IPL) og utstråling fra prosesser som sveising.

Ultrafiolett (UV) og infrarødt (IR) lys

UV-lys kan forårsake erytem (rødflamming av huden) og en betennelsesaktig reaksjon i øyets hornhinne og bindehinne (kjent som sveiseblink og snøblindhet). Det er bølgelengdene mellom 240 og 300 nm som oftest forårsaker disse skadene.

IR-lys (varmestråling) kan føre til forbrenningsskader på øyne og hud og gi spesielle linseskader (grå stær og glassblåserkatarakt).

Slik kan du beskytte ansatte mot UV- og IR-lys:

• Skjerm ansatte fra kilden.
• Hvis dette ikke er nok, skal ansatte bruke personlig verneutstyr.
• Beskytt huden ved hjelp av klær. Bruk spesielle hudbeskyttelseskremer på hudområder som er vanskelig å kle inn. 
• Beskytt øynene med øyevern som er tilpasset den aktuelle bølgelengden og har passende tetthetsgrad.

Merk at UV- og IR-stråler kan påvirke og utløse kjemiske reaksjoner. De kan også antenne brennbare kjemiske stoffer og produkter.

Laserstråler

Laserstråler kan gi brannskader på huden og skader på øynene. Dersom strålene ikke blir stanset, kan de gjøre skade langt fra laserapparatet. Tyngre lasere som benyttes i medisin og forskning kan utsette ansatte for betydelig risiko. Slike lasere kan ha effekter fra noen mWatt til et titalls Watt.

Arbeidsgiveren må sørge for alltid å ha full kontroll over strålegangen i laboratorier der det arbeides med laser. Bruk alltid øyevern dersom det er risiko for å få strålen fra kraftige lasere i øyet.