Stråling

Ulike typer stråling

Alle typer stråling kan være helseskadelig. Vi skiller mellom ioniserende og ikke-ioniserende stråling fordi de to typene virker forskjellig på det som blir bestrålt. Ioniserende stråling er farligere enn ikke-ioniserende stråling. Eksempler på ioniserende stråling er røntgen, mammografi, CT, og radon.

Ikke-ioniserende stråling har ikke høy nok energi på strålingen til å ionisere atomene i et materiale, derav navnet. Ikke-ioniserende stråling deles i to hovedområder, optisk stråling og elektromagnetiske felt.

Optisk stråling dekker infrarød stråling, synlig lys og ultrafiolett stråling (UV) som er i grenseområdet til den ioniserende delen av det elektromagnetiske spekteret. Det vi omtaler som elektromagnetiske felt er fra statiske felt fra strøm- og høyspentanlegg, opp til radiofrekvente felt eller også populært kalt radiobølger.

Det elektromagnetiske spekteret viser frekvensområdene for ikke-ioniserende og ioniserende stråling.

Kartlegg og vurder risiko

Arbeidsgiver er ansvarlig for at alle forhold som kan medføre arbeidsrelatert skade eller sykdom kartlegges, forebygges og følges opp. Kartlegging og risikovurdering er grunnlaget i dette arbeidet, og omfatter

• en systematisk kartlegging og vurdering av alle forhold i arbeidet som kan føre til personskader, helseplager eller sykdom
• et systematisk arbeid med å identifisere og vurdere effekten av tiltak som kan redusere risikoen ved disse forholdene

Virksomheter som har kilder med stråling i tilknytning til arbeid, også utendørs arbeid for solstråling, må ivareta arbeidshelse, arbeidsmiljø og sikkerhet under både planlegging og utførelse av arbeidet.

Les mer om risikovurdering.

Ioniserende stråling

Ioniserende stråling har høye frekvenser, høy energi, og kan bryte kjemiske bindinger direkte i det bestrålte materialet. Ioniserende stråling er stråling fra radioaktive kilder som omfatter alfa-, beta- og gamma-stråling, nøytronstråling eller røntgenstråling.

Ioniserende stråling brukes for eksempel innen konvensjonell røntgen, mammografi og CT for å fremstille bilder og stille diagnoser. Denne strålingen har høy nok energi til å forårsake både akutte stråleskader og senskader, som kreft.

Radongass er et eksempel på ioniserende alfastråling fra en naturlig radioaktiv kilde som mennesker kan bli utsatt for. Radon er den viktigste årsaken til lungekreft etter tobakksrøyking, og risikoen øker betraktelig ved kombinasjonen radon og røyking. 

Beta- og gammastråling er ioniserende stråling med høyere energi enn alfastråling og har derfor stor gjennomtrengningsevne i materialer og vev. Betastråling blir brukt innenfor medisin til å behandle ulike typer kreft, og også innen industrien til å kartlegge tykkelsen på materialer ved å se hvor mye betastråling som blir absorbert av materialet. Gammastråling har stor gjennomtrengningsevne i vev og brukes derfor innen medisin bl.a. til kreftbehandling siden gammastråling ødelegger kreftsvulstene.

Ioniserende stråling forekommer i arbeidslivet:

• helse- og tannhelsetjenesten: Bruk av røntgen, CT, og annet medisinsk utstyr for diagnostikk og kreftbehandling. Ved diagnostikk er stråledosene generelt lave med liten risiko for stråleskader
• forskning og undervisning (universiteter og høgskoler)
• matvareindustrien: Gammastråling for matkonservering
• transport: Gjennomlysning av kjøretøy, bagasje og mennesker
• byggebransjen og gruvedrift: Naturlig forekommende radioaktive materialer, spesielt radon 
• kjernekraftverk (i Norge forskning og produksjon av kontrastmidler)

Arbeidsgivers ansvar ved ioniserende stråling

Arbeidsgiver skal sikre at all eksponering for ioniserende stråling holdes så lav som mulig og for at

• ingen utfører arbeid hvor stråledosen kan overstige 20 mSv pr. år. Ved bestråling av enkeltorganer gjelder egne dosegrenser.
• alle som skal arbeide der stråledosen kan overstige 6 mSv i året eller en ekvivalent dose på mer enn 3/10 av dosegrensene, først gjennomgår helseundersøkelse
• arbeidstakerne bærer persondosimeter eller på annen måte har kontinuerlig kontroll på eksponeringen
• alle som arbeider med ioniserende stråling og cytostatika (cellegift) samtidig, er kjent med arbeidsinstruks
• gravide arbeidstakere overføres til arbeid uten eksponering for ioniserende stråling 

Ikke-ioniserende stråling

Ikke-ioniserende stråling deles inn i elektromagnetiske felt og optisk stråling.

Ikke-ioniserende stråling har ikke nok energi til å bryte kjemiske bindinger når det treffer biologisk materiale i kroppen. Likevel kan den gi termisk oppvarming av vev, enten lokalt eller i hele kroppen. Slik oppvarming gir ikke varige skader så lenge strålingen ligger innenfor de grenseverdiene som er tillatt for elektromagnetiske felt.

Ikke-ioniserende stråling omfatter frekvensområdet for optisk stråling (som består av UV-lys (ultrafiolett lys), synlig lys, IR-lys (infrarødt lys)), laser, lydbølger (akustisk), mikrobølger og radiobølger samt elektromagnetiske felt (se illustrasjon). Optisk stråling kan være sterk nok til å gi brannskader, som krever beskyttelse av utsatte hud- og øyeområder. 

Radiobølger til bruk blant annet i helsevesenet for å framstille bilder for diagnostikk som MR (magnetisk resonans) og ultralyd. Stråledosene ved MR og ultralyd er generelt lave, og risikoen for stråleskader er derfor liten.

Elektromagnetiske felt (EMF)

I arbeidsmiljøforskriftene er elektromagnetisk felt definert som et statisk elektrisk, statisk magnetisk og tidsvarierende elektrisk, magnetisk og elektromagnetisk felt med frekvenser opp til 300 GHz.

Elektromagnetiske felt er bølgelengder fra statiske felt (strøm- og høyspentanlegg) til radiofrekvente felt (radiobølger). Vi kan dele inn elektromagnetiske felt i lavfrekvente (ca. 0 HZ til 300 Hz) og høyfrekvente (10 MHz til 300 GHz) felt, se figur 1. Mellom lavfrekvente og høyfrekvente felt er det intermediære frekvenser (300 Hz til 10 MHz).

Optisk stråling

Optisk stråling er infrarød (IR) stråling, synlig lys og ultrafiolett (UV) stråling. Det finnes både naturlige og kunstige kilder til optisk stråling i arbeidslivet. Den viktigste naturlige kilden er sola. Blant kunstige kilder finner vi laser, lysdioder (LED), lysrør (inkludert solarium), glødelamper, infrarøde kilder i badstuer og varmelamper, blitzlamper med forskjellig styrke (intenst pulset lys, IPL) og utstråling fra prosesser som sveising. Optisk stråling kan gi hudforbrenning, hudkreft og øyeskader.

Ultrafiolett (UV) og infrarødt (IR) lys

UV-lys består av   UVA, UVB og UVC med bølgelengder mellom 100 og 400 nm. UV-lys kan forårsake:

• skader og sykdom på huden; rødflamming av huden (erytem, som er solbrenthet når kilden er sola) og hudkreft.  
• skader på øynene; snøblindhet og sveiseblink (betennelsesaktig reaksjon i øyets hornhinne og bindehinne). 

IR-lys (varmestråling) kan føre til forbrenningsskader på øyne og hud og gi spesielle linseskader (grå stær og glassblåserkatarakt).

Merk at UV- og IR-stråler kan påvirke og utløse biologiske og kjemiske reaksjoner. De kan også antenne brennbare kjemiske stoffer og produkter.

Solstråling

Solstråling er naturlig optisk stråling som inneholder infrarød (IR) stråling, synlig lys og ultrafiolett (UV) stråling.

På verdensbasis topper Norge statistikken over forekomst og død av hudkreft fra UV-stråling. For å snu denne trenden, er det svært viktig å forebygge solstråling på arbeid og i fritid. Virksomheter med utendørs arbeid skal risikovurdere arbeidsoppgavene og iverksette forebyggende tiltak ved behov. 

Laserstråler

Laserstråler kan gi brannskader på huden og skader på øynene. Dersom strålene ikke blir stanset, kan de gjøre skade langt fra laserapparatet. Tyngre lasere som benyttes i medisin og forskning kan utsette ansatte for betydelig risiko. Slike lasere kan ha effekter fra noen mWatt til et titalls Watt.

Arbeidsgiveren må sørge for alltid å ha full kontroll over strålegangen i laboratorier der det arbeides med laser. Bruk alltid øyevern dersom det er risiko for å få strålen fra kraftige lasere i øyet.