§ 1-3. Hvem forskriften retter seg mot
1. Arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene i denne forskriften blir gjennomført. 2. Forskriftens bestemmelser skal også, der de er relevante, gjennomføres av: a. Verneombud og arbeidsmiljøutvalg b. Familiebruk i landbruket c. Virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere - som bruker arbeidsutstyr - som håndterer asbest og asbestholdig materiale i arbeidslivet - i bygge- og anleggsvirksomhet - i landbruket - som utfører arbeid under vann eller økt omgivende trykk - som i arbeidet kan bli eksponert for biologiske faktorer, unntatt kravene om føring av register og helseundersøkelse - som i arbeidet kan bli eksponert for kjemikalier, unntatt kravene om beredskapsplan, helseundersøkelse, omplassering og krav til register over arbeidstakere eksponert for kreftfremkallende eller mutagene kjemikalier og bly.
3. Bestemmelsene i kapittel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid under vann eller økt omgivende trykk, gjelder ikke: a. vernepliktige og militære tjenestemenn i Forsvaret som utfører dykkevirksomhet som militær aktivitet b. tjenestemenn i politiets beredskapstropp når dykkingen utøves i tjenesten c. forskere og helsepersonell som arbeider i trykkammer.
Det er den enkelte arbeidsgiveren som må sørge for at forskriftens bestemmelser blir gjennomført overfor egne arbeidstakere. Begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker er definert i arbeidsmiljøloven § 1-8 og må tolkes i samsvar med lovens bestemmelse. I visse tilfeller vil arbeidsgiveren også ha plikter overfor personer som ikke regnes som arbeidstakere. Arbeidsmiljøloven § 1-6 første ledd fastslår at lovens regler om helse, miljø og sikkerhet likevel gjelder når de opplistede personene utfører arbeid i virksomhet som går innunder loven. Arbeidsgiveren har også i visse tilfeller plikter overfor andre enn egne arbeidstakere, se arbeidsmiljøloven § 2-2.
Også andre enn arbeidsgiver kan ha plikter i medhold av forskriften her. Bestemmelsen angir positivt hvilke pliktsubjekter som omfattes, se § 1-3 nr. 2 bokstav a) – c). Når det gjelder verneombud og arbeidsmiljøutvalg, familiebruk i landbruket samt spesielt nevnte virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere, er deres plikter begrenset til å gjennomføre de bestemmelsene i forskriften her som er relevante.Ved spørsmålet om forskriftens bestemmelser er relevante, kan det legges vekt på følgende:
- Om det utføres den type arbeid som bestemmelsene i forskriften her regulerer.
- Er bestemmelsene av betydning for den aktuelle saken eller fremstår de som vesentlige og viktige for virksomhetene.
- Om kravene er anvendelige.
Om bestemmelsene er relevante må bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering.
I enkelte bestemmelser fremgår det direkte hvem som er pliktsubjekt.
Forskriften vil også kunne få anvendelse overfor virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere. Begrepene «virksomhet» og «arbeidstaker» må her forstås i samsvar med henholdsvis arbeidsmiljøloven § 1-2 første ledd og § 1-8 første ledd. Disse virksomhetene vil kunne omfattes av forskriftens bestemmelser i visse situasjoner som er nærmere konkretisert i bestemmelsens strekpunkter. Forskriftens bestemmelser vil kunne få anvendelse for slike virksomheters håndtering av asbest og asbestholdig materiale i arbeidslivet etter kapittel 4. Videre vil virksomheter som utfører arbeid under vann eller økt omgivende trykk, blant annet kunne få plikter etter kapittel 26. Virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere, er omfattet av forskriftens bestemmelser når de utfører arbeid med biologiske faktorer og kjemikalier. Med begrepet «som i arbeidet kan bli eksponert for» menes enhver befatning med biologiske faktorer eller kjemikalier.
Med «familiebruk i landbruket» menes både enkeltpersonforetak og virksomhet som bruker driver alene eller sammen med familiemedlemmer som ikke har inngått arbeidsavtale med brukeren.
Begrepet «i landbruket» må forstås vidt og omfatter i tillegg til tradisjonelt jord- og skogbruk, blant annet også virksomhet som driver husdyrbruk, pelsdyravl, gartneri, bærproduksjon eller hagebruk. Det er ikke nødvendig at bruket drives på heltid, også deltidsbruk omfattes. Bruk der det ikke foregår noen virksomhet, vil falle utenfor forskriftene.
Begrepet «som ikke sysselsetter arbeidstakere» i virksomheter i landbruket, innebærer at eieren eller brukeren vil være ansvarlig overfor avløsere eller vikarer for at visse krav i forskriften er oppfylt også i de tilfellene det er kommunen eller avløserlaget som anses som arbeidsgiveren for avløseren. Relevante bestemmelser vil for eksempel være krav til nødvendige vernetiltak i driftsbygninger.